Nyheter — October 5, 2014 at 8:04 pm

Med rett til å drepe…en hel filmserie?

by

Det er i år 25 år siden «Licence to Kill» fikk sin premiere. I den forbindelse ser skribent Morten Sagen tilbake på Timothy Daltons siste Bond-film.

LTK1

Foto: LICENCE TO KILL © 1989 Danjaq S.A. and United Artists Pictures Inc.

Under innspillingen av «Licence to Kill» (1989) gir Timothy Dalton et intervju til den amerikanske fanklubben, der han uttaler: “Jeg har på følelsen at dette blir den siste. Jeg mener ikke min siste, men den siste i hele serien. Jeg er ingen autoritet på dette, men det er en følelse jeg har. Beklager.” Uttalelsen hadde sin parallell i hva regissør John Glen uttalte forut for innspillingen i 1988: “Denne filmen er «make or break!»”.

Mot slutten av 80-tallet måtte Bond-produsentene konstatere at publikummet deres sent, men sikkert skrumpet inn. Stort sett var det jevnt godt på det europeiske markedet, men i USA klarte ikke Bond-filmene å trekke til seg kinogjengere som før. I filmsammenheng er USA det desidert største markedet, og for kostbare produksjoner som Bond-filmene er suksessen her avgjørende. De to foregående Bond-filmene, «A View to A Kill» (1985) og «The Living Daylights» (1987), lå på bunnen av listen over de mest suksessfulle filmene om agenten i smoking. Forholdet mellom budsjett og inntekter skrumpet rett og slett inn. For filmer med store budsjetter betyr det større og større risiko for tap. De amerikanske distributørene og MGM begynte å bli nervøse, og familien Broccoli fikk klar beskjed: Lag en film med appell til det amerikanske markedet, eller legg ned serien!

6_236-237_ltk_opt

Foto: LICENCE TO KILL © 1989 Danjaq S.A. and United Artists Pictures Inc.

Inspirasjon fra voldelige filmer

For mangeårig produsent Albert R. Broccoli, og hans stesønn Michael G. Wilson, ble oppgaven å skape en Bond-film som kunne leve opp til suksesser som «Dødelig Våpen» (1987), «Predator» (1987), «Robocop» (1987) og «Die Hard» (1988). Til felles for alle disse kassasuksessene var en helt ganske ulik James Bond. Bruce Willis, Mel Gibson og Arnold Schwarzenegger var røffere typer, mer voldelige og med et vokabular som kunne få en lekpredikant til å sette frokosten i halsen. Men de var like morsomme og sjarmerende som agent 007, og gjorde enormt med business i USA og verden ellers. Det var tydelig at Broccoli måtte gjøre Bond så lik dette som mulig. Bond måtte røffes opp i forhold til Roger Moore-versjonen, men samtidig måtte man beholde nok av egenarten til at det fortsatt kunne kalles en Bond-film.

Manusprosessen

Budsjettet var 32 millioner dollar, noenlunde det samme som «The Living Daylights». For øvrig var teamet det samme, hva gjaldt hovedrolleinnehaver, regissør, teknikere og manusforfattere. Vinteren 1987 skrev Richard Maibaum og Michael G. Wilson en manusskisse hvor Bond dro til Kina, der skurken general Kwang drev med smugling av antikviteter og narkotika. Det var blant annet planlagt en motorsykkeljakt på den kinesiske mur, samt en skuddveksling mellom terrakottasoldatene i Xian. Planene ble skrinlagt da logistikken ble for innviklet og kinesiske myndigheter ønsket kontroll med manus. Men det var nok også for dyrt!

I stedet ble en ny manusskisse laget, hvor narkotikasmugling i Mellom-Amerika var mer sentralt, men som også samsvarte med tematikken i mange samtidige Hollywood-filmer, som «Dødelig Våpen» og «Black Rain» (1989). Ved utgivelsen av «The Living Daylights» hadde John Glen uttalt at Flemings novelle «Risico» sannsynligvis var neste i serien. Den omhandler som kjent narkosmugling. (Store deler av filmen «For Your Eyes Only» er hentet fra denne novellen, med hovedpersoner som Colombo og Kristatos).

Den siste manusskissen presenterte oss for Bond og Felix Leiter på jakt etter skurken Klaus Sanchez. Som i den endelige filmen rømmer Sanchez og hevner seg på Leiter. Når MI6 ikke vil hjelpe, drar Bond på egen hevnjakt med Leiters CIA-kollega, Pam. Pam er beskrevet som tøff og maskulin i stilen, og kallenavnet er utrolig nok Pambo, etter Sylvester Stallones Rambo. Sanchez sin elskerinne heter Betje Bedwell, og er halvt asiatisk. Karakteren Milton Krest er også med – hentet fra Flemings novelle «The Hildebrand Rarity». Sanchez sin plan er å styrte et stealthfly inn i Buckingham Palace, med Bond som ufrivillig pilot.

LTK4

Foto: LICENCE TO KILL © 1989 Danjaq S.A. and United Artists Pictures Inc.

Underveis i manusarbeidet gikk den amerikanske manusforfatterforeningen ut i streik, noe som medførte at Maibaum ikke kunne delta videre. Michael G. Wilson var også medlem, men boende utenfor USA, og han kunne dermed fullføre manuset alene. Han skrev ytterligere 3 manusskisser og leverte så det endelige manuset. Executive Producer Tom Pevsner beregnet å spare 10 % av produksjonskostnadene dersom Bonds tradisjonsrike hjem Pinewood Studios ble byttet ut med Mexicos Churubusco Studios. Med dette gikk også filmen fra å bli en verdensomspennende affære til å bli stedbunden til Mellom-Amerika og Florida. Filmingen startet i juni 1988, med scenen der Lupe og den nye kjæresten overraskes av Sanchez. Tittel var da «Licence Revoked», som senere ble endret til «Licence to Kill» ettersom MGM mente det amerikanske publikumet ville tro den opprinnelige tittelen betydde at James Bond hadde mistet førerkortet. Store deler av handlingen er hentet fra boken «Live And Let Die» og novellen «The Hildebrand Rarity».

Brudd med Bond-tradisjonen

Filmen slik vi kjenner den ble et brudd med den Bond-tradisjonen publikum hadde blitt vant til. Både kinogjengerne og kritikerne reagerte negativt på den nye mer røffe og voldelige filmen. «Licence To Kill» fikk dermed den tvilsomme æren av å tjene inn mindre penger enn sine to forgjengere. Da det ble klart at filmen hadde brakt inn 20 % færre kinogjengere enn «The Living Daylights», ble det krisestemning i Broccoli-familien. Da hjalp det lite at en del fans mente filmen var et riktig steg i retning den James Bond Fleming skriver om i bøkene.

Undertegnede ble skikkelig bitt av Bond-basillen rundt 1988, og fikk dessverre ikke se filmen på kino. Den kommunale kinovakten og min mor syntes å dele samme syn på dette punkt, og de fordervende egenskaper denne filmen måtte ha på en 10-åring ble opplevd via en piratkopiert VHS noen måneder senere. For meg var filmen langt fra den type Bond jeg hadde blitt hektet på. Og i årenes løp har jeg alltid ansett den som den svakeste, tett fulgt av «A View To A Kill». Siden kom en del Brosnan og Craig-filmer og bunnen av skalaen ble sprengt.

LTK2

Foto: LICENCE TO KILL © 1989 Danjaq S.A. and United Artists Pictures Inc.

Min innsigelse til «Licence To Kill» knytter seg først og fremst til Timothy Dalton. I dag har jeg et nostalgisk syn på ham, men han ble aldri helt Bond i mine øyne. Spesielt i «Licence to Kill» (over)spilte han tøff og farlig, noe som ikke kom like tydelig frem i den foregående filmen. Men for all del, Dalton er meget mye bedre enn Brosnan (som er en “stiv” skuespiller), og ser mer ut som Bond enn Craig (som til forveksling likner en engelsk fotballhooligan!). I tillegg savner jeg John Barrys melodiøse actionmusikk. Barry var syk og kunne ikke komponere soundtracket i denne omgang. Han ble derfor erstattet av Michael Kamen, fordi John Glen mente han “lå nærmest i stil til John Barry”. Sannheten er nok heller at Kamen var komponisten bak «Die Hard» og «Dødelig Våpen» – de to filmseriene som «Licence To Kill» mest prøvde å leve opp til. Og ser man bort fra The James Bond Theme var musikken svært lik som i de to nevnte seriene. Det bidro til å gjøre filmen litt mindre Bond enn forventet. Filmens handling med kobling til narkotika gjorde det hele mindre glamorøst og stilfullt. Når enhver actionfilm kunne ha et narko-plot, burde Bond levere noe mer underholdende. Det hele ble for alvorlig! Broccoli var tydeligvis av samme oppfatning. Han uttalte i sin selvbiografi at EON Productions åpenbart måtte tenke seg om. “I vårt forsøk på å gjøre Bond tøffere hadde vi mistet det sofistikerte og humoren. Bond er ikke Superman eller Rambo. Vi må tilbake til en lettere versjon, mer moro – som vi hadde med de tidligere filmene”.

Veien til «GoldenEye»

I september 1989 holdt Michael G. Wilson foredrag om Bond ved The New School for Social Research i New York. Der utspant følgende samtale seg:

“Student i salen: Kommer Dalton til å fortsette i rollen?

Wilson: Jeg tror det dersom han får rette filmen å boltre seg i.

Student: Hva er sjansen for at Pierce Brosnan noen gang tar over?

Wilson: Jeg vet ikke. Hva synes dere?

I kor: Nei, takk!

Wilson: Vel, jeg tror Pierce Brosnan måtte spilt Bond mer som Roger Moore gjorde det…”

Det er vel riktig å si at dette ble noenlunde fulgt opp seks år senere, da «GoldenEye» ble lansert til stor suksess. (Den spilte inn 100 % mer enn «Licence To Kill»). Bond var sofistikert og morsom, men på røffhetsskalaen lå han mellom Moore og Dalton.

Goldeneye1

Foto: GOLDENEYE © 1995 Danjaq Inc. and United Artists Pictures Inc.

I de seks årene frem til «GoldenEye» ble det store problemer for Broccoli-familien. Etter at «Licence To Kill» viste seg å bli en økonomisk skuffelse var MGM skeptiske til å finansiere en ny Bond-film. Broccoli anså seg ferdig med Bond og hans selskap Danjaq SA, som eide rettighetene til å lage Bond-filmer ble lagt ut for salg den 8. august 1990. Det var bare ett år etter «Licence To Kill» hadde premiere. Dette var ikke særlig kjent blant fansen, og i stedet ble det lange oppholdet mellom filmer forklarte med en rekke rettslige tvister omkring TV-rettighetene til Bond-filmene, da spesielt hvor billig filmene skulle kunne selges til TV-selskaper i USA. Det gav ikke like mye uttrykk for at Bond-serien var ansett som død omkring 1990 og i årene deretter.

Uavhengig av oppholdet ble det faktisk arbeidet med en Bond-film nummer 17. Eon Productions Ltd er produksjonsselskapet eid av Broccoli, som igjen har avtale med Broccolis nevnte rettighetsselskap Danjaq. Selv om Danjaq ble solgt, kunne Eon Productions fortsatt produsere filmene for Danjaq. Når sistnevnte var lagt ut for salg ville verdien av aksjene ha klar sammenheng med en mulighet for å produsere Bond-filmer kort tid inn i fremtiden. For å sikre en høy verdi på aksjene ble derfor arbeidet med Bond nr. 17 iverksatt. Filmen ble annonsert i Cannes med Timothy Dalton i hovedrollen. Manusskissen var forfattet av Wilson og Alfonse Ruggero jr. Kort fortalt kjempet Bond mot roboter, og det hele kunne blitt et litt for stort steg i motsatt retning av «Licence to Kill».

Da Michael France i 1993 ble engasjert til å skrive nytt manus, var Timothy Dalton fortsatt påtenkt som Bond. Men United Artist/MGM krevde endringer. Dalton hadde aldri slått an i USA, og verdens kinogjengere hadde knapt sett noe til ham i årene siden «Licence To Kill». Det var åpenbart at Dalton ikke kunne fortsette som Bond i en relansering av serien. Formelt sett var kontrakten hans utløpt, og han fikk muligheten til å “si opp jobben selv.” Pierce Brosnan var på dette tidspunktet blitt en større stjerne verden over og rollen var (endelig) hans.

I dag ser jeg nostalgisk på «Licence To Kill». Den er en god film, men den er ikke en svært god Bond-film. Jeg koser meg likevel med håndverket til John Glen, Maurice Binder, Arthur Wooster, Alec Mills, Peter Lamont -og gamle travere som Robert Brown og Desmond Llewellyn. Det var den siste filmen der det gamle teamet var samlet. Denne “Bond-familien” ble utvannet utover i Brosnan-eraen, og etter min mening gikk noe av sjarmen tapt. Kall det gjerne nostalgi fra en gammel Bond-fan, men jeg skjemmes likevel ikke av det.

Forut for sin tid

På sett og vis var «Licence to Kill» forut for sin tid. Den var en reboot, slik «Casino Royale» senere også ble. Den ene ble en moderat flopp, den andre en gedigen suksess. Hva skyldtes det? Ingen av filmene er typiske Bond-filmer, med hovedrolleinnehavere som bryter med hvordan vi er vant til å se Bond. Er den ene filmen dårligere enn den andre? Kanskje det, men jeg er ikke sikker på hvilken.

For mange år siden leste jeg om en Bond-fan som helt tilfeldig havnet på samme bord som Timothy Dalton i en restaurant. Dalton fortalte da at han hadde et svært ambivalent forhold til sine år som Bond. Det var på mange måter et eventyr for ham, men på den andre siden vil han alltid være den Bond som prøvde hardt, men ikke fikk det riktig til. Jeg tror han dessverre har et poeng.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>