Anmeldelser og reportasjer, Nyheter — October 21, 2013 at 10:56 am

Anmeldelse: Never Say Never Again

by

Never Say Never Again (1983) er nylig utgitt på Blu-ray Disc i Norge, i anledning filmens 30 års jubileum. James Bond-magasinet har sett nærmere på filmen.

NSNA Dark Grey Suit

I 1983 fikk hele to Bond-filmer premiere: Never Say Never Again og Octopussy. Pressen omtalte konkurransen mellom de to filmene som «The Battle of the Bonds» (blant annet fortalt om i dokumentaren Everything or Nothing: The Untold Story of 007.)

Never Say Never Again er en remake av Thunderball (1965), og regnes som «uoffisiell» fordi den ikke er en del av Bond-serien til Broccoli-familiens Eon Productions (EON). Av den grunn kunne ikke regissør Irvin Kershner bruke elementene som kjennetegner de offisielle filmene; slik som James Bond Theme, pistolløpsekvensen, den tradisjonelle tittelsekvensen og de kjente replikkene («Bond, James Bond» og «Shaken, not stirred»).

Never Say Never Again er likevel en fornøyelig film. Kanskje først og fremst fordi det er så herlig å se Sean Connery gjøre comeback som agent 007. Connery er riktignok litt eldre enn sist, Diamonds Are Forever (1971), men han ser faktisk mye bedre ut og er mer tilstedeværende. Ikke minst leverer Connery den tørrvittige humoren som få mestrer bedre enn han. En av mange humrende øyeblikk i filmen er «urinprøve»-scenen (“Nurse: Mr. Bond, I need a urine sample. If you could fill this beaker for me? James Bond: From here?”)

Den øvrige rollelisten består av solide navn som Max von Sydow, Kim Basinger (i en av hennes første filmroller), Klaus Maria Brandauer, Barbara Carrera, Edward Fox, Rowan Atkinson (hans spillefilmdebut) med flere. Det som er synd er at flere av skuespillerne får lite spillerom, særlig Basinger: Hennes rolle er  redusert til ”eye candy”. Videre utover på 1980- og 1990-tallet skulle Basinger imponere som skuespiller i filmer som The Natural, Batman og L.A. Confidential (belønnet med birolle-Oscar). Det er altså ingen tvil om at hun er en talentfull skuespiller, men i Never Say Never Again får hun ikke vist frem sitt skuespillertalent.

Klaus Maria Brandauer, som fikk sitt internasjonale gjennombrudd i Istvan Szabos Mephisto noen år tidligere, leverer en fascinerende prestasjon som skurken Maximillian Largo. Men i likhet med Basinger, er det ikke mye spillerom Brandauer har fått.

En av filmens store akilleshæler er soundtracket. Opprinnelig var det James Horner (som på daværende tidspunkt blant annet hadde gjort seg bemerket med musikken til Walter Hills actionkomedie 48 timer) som var førstevalget som komponist. Men av ulike årsaker fikk Michel Legrand (!) i oppgave å komponere musikken. Valget av Legrand er totalt mislykket: Den saktegående og slentrende jazzmusikken kler rett og slett ikke en Bond-film. Resultatet er et lydbilde langt unna hva man forbinder med den kjente og kjære «Bond-sounden», definert av John Barry. Bare så det er sagt: Legrand er i utgangspunktet ingen dårlig komponist – han har skrevet flott musikk til et større antall filmer, som for eksempel Paraplyene i Cherbourg (1964). Men Legrand og Bond har ingen ting med hverandre å gjøre.

En annen svakhet er actionsekvensene. De er ikke like prangende, spektakulære og oppfinnsomme som i de offisielle Bond-filmene. På filmens kommentarspor kan Kershner avsløre at actionsekvensene ikke ble helt slik som han hadde ønsket seg, grunnet et stramt budsjett og en turbulent innspilling. For eksempel var det opprinnelig meningen at Bonds motorsykkel skulle fly fra tak til tak, men ideen lot seg ikke gjennomføre.

Selv om Kershner ikke kunne benytte de faste elementene, som beskrevet innledningsvis, har han gjort så godt han kan for å skape en Bond-atmosfære. I tillegg til å ha med Connery og flere andre dyktige skuespillere på laget, byr filmen på eksotiske/glamorøse locations (Frankrike, Spania og Bahamas, samt England), foto av anerkjente Douglas Slocombe (kjent for foto på de tre første Indiana Jones-filmene) og tørrvittig humor.

Det er ingen tvil om at Never Say Never Again har flere svakheter og at den blekner sammenliknet med Octopussy, som altså hadde premiere samme år. Men den har mange gode enkeltøyeblikk og tross alt Sean Connery i sin siste opptreden som agent 007 på film, noe som gjør den verdt å se. Dessuten byr Blu-ray-utgivelsen på et godt forberedt kommentarspor, interessante kort-dokumentarer og lyd og bilde i god kvalitet.

Never Say Never Again ble lansert på Blu-ray den 16. oktober.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>