Denne måneden feirer «The Man with the Golden Gun» 40 år. Her ser vi tilbake på jubileumsfilmen.

Foto: THE MAN WITH THE GOLDEN GUN © 1974 Danjaq S.A.
«The Man with the Golden Gun» blir sjeldent trekket frem som en av de beste Bond-filmene. Likevel er den en høyst severdig og underholdende Bond-film, med en rekke minneverdige stunts, karakterer og ikoniske scener.
I filmen jakter agent 007 på en maskin, en såkalt Solex Agitator, som gjør om solstråler til energi. Det er leiemorderen Scaramanga som har gjemt maskinen på sin egen øy. Bond drar ut på oppdrag for å finne den, samtidig som Scaramanga planlegger å drepe Bond.
Filmens regissør Guy Hamilton hadde fra før av regissert Bond-filmene «Goldfinger» (1964), «Diamonds Are Forever» (1971) og «Live and Let Die» (1973). «Golden Gun» skulle bli Hamiltons siste Bond-film.
«Golden Gun» tilhører den type Bond-filmer som er svært komiske i tonen. Andre Bond-filmer som kan plasseres i samme kategori er for eksempel «Moonraker» (1979) og «Ocopussy» (1983). Likevel er nok «Golden Gun» den Bond-filmen med flest komiske elementer.
«Golden Gun» var Roger Moores andre Bond-film, etter at han debuerte i «Live and Let Die» i 1973. I likhet med sin Bond-debut sitter humoren løst. Han leverer den ene replikken etter den andre som får publikum til å trekke på smilebåndet, av typen «Miss Anders… I didn’t recognize you with your clothes on.» Noen vil kanskje innvende at det blir litt for mange bløte vitser, men selv synes jeg hans replikker har stor underholdningsverdi.
Når det gjelder filmens skurker er det et imponerende karaktergalleri som presenteres. Med rollen som Francisco Scaramanga leverer Christopher Lee en av Bond-seriens mest klassiske skurker. Også hans medhjelper, Nick Nack (spilt av Hervé Villechaize), har gått inn i historiebøkene som en av seriens mest minneverdige karakterer.
Denne gangen spilles Bond-pikene av svenske Britt Ekland og Maud Adams, som begge gjør seg bemerket med sitt sensuelle nærvær. Dette skulle bli den første og eneste Bond-filmen til Ekland, men Adams dukker senere opp som Bond-pike i «Octopussy» (1983).

Foto: THE MAN WITH THE GOLDEN GUN © 1974 Danjaq S.A.
«Golden Gun» byr på en rekke fantastiske stunt. Men det er særlig et stunt som utpeker seg: I filmen stjeler Bond en rød AMC Hornet Hatchback fra en bilforretning for å følge etter Scaramanga. Med denne bilen utfører Bond et 360 grader hopp over en ødelagt bro. Utrolig nok er hele stuntet fanget i en innstilling, uten noen klipp eller annet «juks».
For å kunne utføre stuntet ble bilen modifisert. I forkant av innspillingen ble det også gjort en rekke tester før den britiske stuntmannen Loren “Bumps” Willard til slutt utførte stuntet. Dykkere var plassert i vannet, en sykebil og en kran stod klare, dersom stuntet mot formodning skulle gå galt. Heldigvis ble stuntet utført på eksemplarisk måte, og ingen ble skadet. Resultatet ble et fremragende signaturstunt.
Tittelmelodien med samme navn er fremført av den britiske popsangeren Lulu, komponert av John Barry og skrevet mangeårig Bond-låtskriver Don Black. Det er vanskelig å argumentere for at dette er en sterk tittelmelodi. Men selv om tittelmelodien er så som så, er den fengende og ikonisk på sitt vis. Lulu har også en en veldig kraftig stemme, noe som kler en Bond-tittelmelodi.
Barrys soundtrack for øvrig er langt fra det beste han har komponert. Ikke det at soundtracket er direkte dårlig, for det har flere spennende partier og det er tross alt Barry vi snakker om (en av filmhistoriens fremste komponister). Men toneleiet i «Golden Gun» ligger stort sett fjernt fra den særegne og klassiske Bond-sounden. Mange av de instrumentene Barry benytter i denne filmen gir rett og slett ikke den helt rette Bond-stemningen.
Peter Murton er på langt nær en like kjent Bond-produksjonsdesigner som Sir Ken Adam, men Murton og hans stab gjorde en imponerende jobb på «Golden Gun». Særlig ideen om å bruke det havarerte skipet RMS Queen Elizabeth som MI6-base var et finurlig og inspirert valg. Scenene innvendig på skipet, som ble filmet på Pinewood Studios, er et av mange flotte filmsett i filmen. Et annet filmsett som imponerer (både innvendig og utvendig), er Scaramangas øy/hule. Også flere av de tekniske duppedittene i filmen er stilig designet, særlig Scaramangas gyldne pistol.
Filmens flotte foto må også nevnes. Underveis i produksjonen ble Ted Moore (som hadde jobbet på flere Bond-filmer) syk. Moore ble erstattes av den Oscar-vinnenede fotografen Oswald Morris, som tidligere hadde gjort seg bemerket med foto på filmer som «Lolita» (1962), «The Hill» (1965, med Sean Connery) og «Oliver!» (1968). Handlingen foregår på flere eksotiske settinger, og de to fotografene har fanget denne atsmosfæren på en fin måte.
«Golden Gun» fikk sin verdenpremiere den 19. desember 1974 på Odeon Leicester Square i London. Her hjemme fikk «Mannen med den gylne pistolen», som var den norske tittelen, premiere 20. desember 1974.
Filmen fikk et godt besøk i Norge. Bare i Oslo ble filmen besøkt av 97.767 publikummere (selv om det var en liten nedgang sammenliknet med Oslo-besøket til «Live and Let Die»).
På verdensbasis ble den imidlertid helt den kassasuksessen EON Productions og United Artists hadde forventet. Samtidig markerte «Golden Gun» slutten på samarbeidet mellom Albert R. Broccoli og Harry Saltzman.
Fra og med neste film, «The Spy Who Loved Me» (1977) var det Broccoli-familien som var hovedprodusent for Bond-filmene. 007 kom enda sterkere tilbake i «The Spy Who Loved Me», både kommersielt og filmatisk.
I forbindelse med 40-årsjubileet har det britiske magasinet MI6 Confidential viet et helt nummer til filmen. Spesialnummeret, som nylig ble sluppet, inneholder følgende saker om «Golden Gun»:
- Bond-pike Britt Ekland forteller om hennes tidlige karriere og tiden på settet til det niende Bond-eventyret
- Filmens andre Bond-pike, Maud Adams, relfekterer over forandringen fra å være modell til å bli skuespiller i hennes første Bond-film
- Regissør Guy Hamilton minnes inspirasjonen til hans siste Bond-film
- Filmens store «comic relief» var Clifton James. Her forteller han om rollen som Sheriff J.W. Pepper.