Jeg må ha vært rundt 6 år gammel da jeg så On Her Majesty’s Secret Service for første gang. Opplevelsen gjorde et ufattelig stort inntrykk. Jeg vil anslå at jeg har sett hver eneste Bond-film omtrent 25 ganger. Men Bond-interessen min stopper ikke der.

Sommeren 2013 befinner jeg meg oppe i de sveitiske alpene; nærmere bestemt på innspillingsstedet til On Her Majesty’s Secret Service (1969, heretter kalt OHMMS). Sammen med andre Bond-fans fra Norge har jeg blitt invitert til å besøke det som i filmen heter Piz Gloria og er skurken Blofelds hovedkvarter, men som i virkeligheten er Schilthorn i Sveits. Anledningen for besøket er åpningen av «Bond World 007», som blant annet inkluderer en ny interaktiv utstilling, en egen kino som viser glimt fra filmen og en restaurant med en Bond-meny. Turen er dyr – særlig for en Bond-fan som meg som også bruker mye penger på massevis av Bond-effekter og samleobjekter (alt fra leketøysbiler, bøker, props fra filmene til klær som James Bond bruker). Men i tillegg til åpningen av museet skal George Lazenby være der. Jeg drømmer om å prate med det som for meg er en legendarisk skuespiller, men er nokså usikker på om det vil la seg gjøre.

EN SÅRBAR SPION

Selv om jeg så James Bond i en formativ alder er det nærliggende å spørre: Hvorfor Bond? For meg har disse filmene alt. Eksotiske locations, vakre og forføreriske kvinner, storslåtte og halsbrekkende actionsekvenser, spenning, eleganse, imponerende filmsett og minneverdige tittelmelodier – for å nevne noe. Filmene er eskapistiske, men viser også til tiden de er laget i. Den første rekken Bond-filmer inneholder utallige referanser til Den kalde krigen, mens i Skyfall (2012) kjemper Bond mot cyberterrorister.

OHMSS var en av de første Bond-filmene jeg så. Sammen med The Living Daylights (1987) og Goldeneye (1995), var det denne filmen som for alvor satte i gang min store lidenskap for serien. OHMSS skiller seg ut på flere måter. For det første: Bond gifter seg i filmen. For det andre: Dette er den eneste filmen med George Lazenby.

Lazenby er kanskje ikke alles favoritt-Bond. Men i filmen, som var hans spillefilmdebut, greier han å kombinere en elegant, energisk og actiondrevet Bond med en sårbarhet hos karakteren som ingen av de andre skuespillerne har klart på samme måte. I de tidligere filmene hadde Sean Connery gjort en ikonisk Bond. Å fylle hans sko var ingen enkel oppgave. I et ukarakteristisk øyeblikk i starten av OHMSS brytes den fjerde veggen. Da den kvinnelige hovedrolleinnehaveren forlater Lazenby/Bond ser han rett i kamera og bemerker tørt: «This never happened to the other fellow.»

Nettopp denne filmens annerledeshet gjorde den mindre populær da den kom, men har kanskje også ført til at den har steget i gradene i ettertid. I dag regnes den som en stor Bond-klassiker – både i fanmiljøet og utenfor. Christoper Nolan oppgir filmen som en av sine favoritter: «(…) superb editing and photography, incredible score, great setpieces. The most romantic in the series, and it actually has, of all things, a tragic ending.»

EN FAN KRYSSER BONDS SPOR

I Sveits får turen en dårlig start. På flyplassen i Zürich kan flyselskapet informere meg om at de har mistet all bagasjen min, inkludert smokingen og den nyinnkjøpte smokingskjorten. Jeg prater fortvilet i telefon med forsikringsselskapet mens jeg lurer på om de to menneskene som går forbi meg er de jeg tror det er. Jo, den ene er regissør John Glen (som var second unit-regissør på OHMSS, og som regisserte samtlige Bond-filmer på 1980-tallet). Det andre er George Lazenby. Jeg kutter umiddelbart samtalen med forsikringsselskapet, går rett bort til dem to og utbryter «I am from Norway and I am a huge James Bond fan. Hope I can talk to you later during your stay.» Møtet gikk rimelig raskt. Der og da klarte jeg ikke helt å ta innover meg hva som skjedde. Først mange minutter senere skjønte jeg at jeg faktisk hadde møtt to av mine store idoler.

Ikke bare får jeg prate med Lazenby flere ganger under oppholdet – i tilegg får jeg og en annen Bond-venn intervjue ham i cirka 2 timer. Han forteller oss hvordan han greide å overbevise produsentene Albert R. «Cubby» Broccoli og Harry Saltzman om at han var rett mann til Bond-rollen – han bløffet og sa han allerede hadde spilt i en rekke filmer i land som Russland og Tsjekkoslovakia. Han forteller også unike historier om norske Julie Ege, som hadde en liten rolle i filmen som «Scandinavian girl». Lazenby hinter om at han hadde en affære med henne. Videre forklarer han hvorfor det ble med den ene Bond-filmen. Mens ryktene vil ha det til at han fikk sparken, forteller han at han ble tilbudt flere Bond-filmer, men at han rådførte seg med vennene sine som mente serien ikke ville ha noen fremtid, og han valgte å lytte til dem.

Ryktene vil også ha det til at Lazenby skal ha satt inn en jobbannonse i Variety etter at han sluttet som Bond, fordi han hadde problemer med å skaffe seg arbeid, men Lazenby forteller at det er rent oppspinn. Han legger ikke skjul på at det å takke nei til mer Bond nok ikke var hans klokeste avgjørelse. Men han er like fullt fornøyd med å ha spilt Bond. Flere menn har vært på månen, så Lazenby er i en eksklusiv klubb.

Selv om det først og fremst er på grunn av filmene og Ian Flemings bøker at jeg er så stor fan gjør slike øyeblikk Bond-fantilværelsen enda rikere og eksklusiv for meg også.

THIS NEVER HAPPENED TO THE OTHER BOND FAN

De siste årene har jeg vært så heldig å møte personer som for eksempel Marc Forster (regissøren av Quantum of Solace), Olga Kurylenko (Camille Montes i Quantum of Solace), Bérénice Marlohe (Sévérine i Skyfall), Peter Lamont (produksjonsdesigner på en lang rekke Bond-filmer), Maud Adams (Andrea i The Man with the Golden Gun og Octopussy i Octopussy), Martine Beswick (Zora i From Russia With Love og Paula Caplan i Thunderball) og Anthony Waye (produksjonsleder/utøvende produsent på alle Bond-filmer fra For Your Eyes Only til Skyfall). For meg er dette nesten på grensen til det uvirkelige. I møter med disse menneskene får jeg svar på de mange spørsmålene som historiebøker, dokumentarer og nettsider ikke sier noe om.

Foto: Privat

For meg handler Bond-interessen også om det sosiale samholdet. Å møte Lazenby var fantastisk, men det var også betydningsfullt å møte så mange Bond-fans på et fjell langt oppe i alpene.

Kanskje noe overraskende finnes det ikke altfor mange blodfans. Uten at det er foretatt en presis kalkulering, er det anslått at det finnes omlag tusen blodfans som meg på verdensbasis. Mens noen Bond-fans kun er aktive i forbindelse med en ny premiere, er blodfansen svært dedikerte og engasjerte også utenom premierene og deltar på arrangementer som for eksempel det i Sveits.

Til sist ser jeg også på interessen min med et visst formidlingsansvar. James Bond-fenomenet er tross alt et helt unikt populærkulturelt fenomen. Ingen annen filmserie har eksistert i over 50 år, og ingen annen serie har nådd ut til et så stort publikum som Bond-filmene. Bare den seneste Bond-filmen Skyfall (2012) spilte inn over 1100 millioner dollar (!) på kino, noe som gjorde den til en av filmhistoriens desidert største kommersielle filmer. Men til tross for denne enorme populariteten, synes jeg ikke serien alltid har fått den anerkjennelsen den fortjener. Som med en del andre filmer og TV-serier som nerder brenner sterkt for, er det dessverre slik at mange fortsatt ser ned på Bond. Heldigvis er dette i ferd med å endre seg.

Den neste Bond-filmen er under planlegging, og premieredatoen er allerede spikret: Bond 24 får verdenspremiere 23. oktober 2015. Derfor bør denne teksten avsluttes lik alle James Bond-filmers rulletekst:

«James Bond will return.»

Denne kommentaren har tidligere stått på trykk i Z filmtidsskrift